The Game har ofte blitt omtalt som “sjekkebibelen” i media, men i realiteten er den mer en personlig beretning om forfatteren Neil Strauss sine erfaringer som journalist i “pick-up artist”-miljøet. Riktignok diskuteres en rekke kontroversielle sjekketriks, men boken er mest kjent for sin manipulative og kvinnenedsettende tilnærming. Hva er min vurdering? Her er en oversikt, rangert på en skala fra 1–10 (der 10 er best):
• Råd og tips: 4
• Passer norske forhold: 8
• Vitenskapelig grunnlag: 1
Hvilke råd gis i boken?
Sjekking som ferdighet:
En av de mest innflytelsesrike idéene fra The Game er at sjekking kan læres. Før boken ble populær, var det utbredt å tro at selvsikkerhet, karisma og sjarm var noe du enten hadde medfødt eller manglet. The Game endret denne oppfatningen og overbeviste mange menn om at det var mulig å trene opp sin attraktivitet og sosiale ferdigheter, noe som for mange var befriende og inspirerende.
Aksept for seksuelle ønsker:
Boken tiltrekker seg også menn som har ønsket mer seksuell frihet uten å bli sett ned på. I “pick-up artist”-miljøet Strauss beskriver, finnes det lite moralsk fordømmelse av menn som ønsker tilfeldig og hyppig sex. Dette opplevde mange som en form for forståelse og aksept for deres personlige ønsker.
Rutiner og innøvde replikker:
En stor del av bokens “sjekketriks” består av innøvde vitser, komplimenter og samtalestartere. Disse skulle hjelpe sjenerte eller nervøse menn i gang. Problemet er at slike rutiner kun adresserer overflaten, ikke de underliggende selvtillitsproblemene. Dermed oppfordrer boken mer til overflatisk mestring av sosiale situasjoner enn genuin personlig utvikling.
Kontroversielle taktikker: “Negging” og “Last Minute Resistance”:
To av de mest omstridte rådene er “negging”, å vippe en selvsikker kvinne av pinnen ved å gi subtile, nedsettende komplimenter, og håndtering av “Last Minute Resistance,” der formålet er å overvinne en kvinnes motstand mot sex gjennom manipulasjon. Disse rådene er svært problematiske og sårbare for misbruk, og står i skarp kontrast til etisk og respektfull samhandling, der samtykke og likeverd bør være grunnprinsipper.
Objektifisering og nedsettende språk:
I pick-up artist-miljøet karakteriseres kvinner gjerne med tall fra 1–10 basert på utseende, og menn oppfordres til å være den “dominerende alfahannen.” Dette er en holdning som undergraver kjønnslikestilling og maler et utdatert bilde av kjønnsroller.
Fungerer rådene i Norge?
Ideen om at sjekking kan læres er nyttig i en norsk kontekst. Det er dessuten fullt mulig å søke sengekos med flere partnere. Men innøvde replikker og nedsettende taktikker fungerer dårlig i et land med sterke likestillingsidealer og en mer egalitær datingkultur. De fleste norske kvinner vil reagere negativt på manipulasjon og “negging.” Som leser vil du finne boken underholdende som en kulturhistorisk kuriositet, men den er ikke noen god kilde til konstruktive råd.
Er innholdet vitenskapelig forankret?
Nei. Dette er en personlig beretning, uten forskningsbaserte bevis eller faglig fundament.
Bør du lese boken?
The Game er verdt å lese om du er nysgjerrig på sjekkemiljøets historie eller ønsker å forstå hvordan datingråd utviklet seg i en periode. Men som en kilde til gode, etiske, og fungerende datingtips i dagens samfunn, er den utdatert. Dersom målet ditt er å forbedre dine egne ferdigheter på en ærlig og respektfull måte, anbefaler jeg heller mer moderne og etisk orienterte bøker som Models av Mark Manson.
Ønsker du flere konkrete råd om dating i Norge? Jeg har skrevet e-bøker som går dypere inn på praktiske løsninger. Se om de kan løse dine utfordringer!
